Tina på tur

På tur til Tsjernobyl

Tsjernobyl-ulykken

26 april 1986 eksploderte reaktor 4 i atomkraftverket i Tsjernobyl, som ligger 10 mil nord for Kiev. Det er en test i anlegget som har gått fryktelig galt, og katastrofen er et faktum. Eksplosjonen var så voldsom at reaktorlokket på 500 tonn ble blåst i fillebiter, og reaktoren står i full brann. Det pøses ut enorme mengder radioaktiv stråling, og mange av arbeiderne på atomkraftverket dør etter kort tid.

Det påfølgende redningsarbeidet bestod i forsøke å slukke brann, samt kapsle inn selve reaktoren, for å redusere utslippene. 500 tonn med sand, gjørme og bly ble sluppet over reaktoren fra redningshelikoptre i et forsøk på å få brannen under kontroll. Helikoptrene fløy så nærme som 30 meter fra brannen, og strålingen var så intens at de fleste pilotene døde kort tid etter oppdraget. Brannmannskapene som kom fra omkringliggende byer, var noen av de første som kom til stedet, og samtlige døde av strålingsskader etter kort tid. De første symptomene er intens hodeverk, oppkast og diaré - før indre organer koker over, og huden løsner fra kroppen. De utsatte brannmennene ble først sendt til sykehuset i Pripyat, den nærmeste byen til atomkraftverket, før de ble sendt videre til sykehuset i Moskva hvor samtlige døde av skadene. Da pårørende ønsket levningene returnert til Ukraina, ble de nektet dette. De døde kroppene var så radioaktive at de var nødt til å begrave dem i kister av sink, under en meter betong på en kirkegård i Moskva.

Det skal ta hele ti dager før redningsmannskaper får slukket brannen i reaktor 4. Ettersom betonglokket på reaktoren ble blåst til himmels, har den brennende reaktorkjernen ligget åpen i ti dager i full brann, og med en røyksky som strekker seg en kilometer til værs. For å sammenligne denne atomulykken med bombingen av Nagasaki og Hiroshima i 1945, så skal utslippene av radioaktiv stråling har vært 400 ganger større i Tsjernobyl. 

Datidens Sovjet var sparsommelig med informasjonen, og det skal ta flere dager før omverden får vite om katastrofen som utspinner seg i Tsjernobyl. Det var faktisk svenske myndigheter som først oppdaget avvik i den radioaktive målingen som kom innover i Skandinavia, Sovjet ble konfrontert med dette, og ble på denne måten nødt til å komme med en uttalelse.

 

Pripyat

Byen Pripyat ble bygget i 1970- årene, og er lokalisert som atomkraftverkets nærmeste nabo. Byen ble bygget som en såkalt modellby, med svært moderne fasiliteter i datidens Sovjet. På den måten skulle byen lokke til seg vitenskapsfolk, og arbeidere til atomkraftverket, samt deres familier. Byen hadde ca. 50 000 innbyggere, og inneholdt et tjuetalls skoler og barnehager, rundt 30 cafeer og restauranter, luksushotell, 3 svømmebasseng, kultursenter, kino, og 2 sportsstadioner, og ellers alt en moderne storby inneholder.

Etter at reaktor 4 eksploderte, tok det lang tid før evakueringen av innbyggerne i Pripyat, og omkringliggende landsbyer, ble iverksatt. Det var ikke før etter et par dager etter ulykken at innbyggerne fikk informasjon om hva som hadde skjedd bare noen kilometer unna. Da hadde titusenvis av mennesker allerede blitt eksponert for store doser radioaktiv stråling. Innbyggerne fikk beskjed om at de kun måtte ta med seg det aller mest nødvendige, og med en lovnad om at de kunne komme tilbake noen dager senere for å pakke resten, dette skjedde jo aldri. Menneskene som ble evakuert fikk aldri komme tilbake til sine boliger, og dermed ble hele Pripyat stående som en spøkelsesby med alt innbo intakt.

Boligblokkene

 

Tsjernobyl i dag

32 år etter katastrofen, så er jeg på vei inn i området som i dag er overtatt av naturen. Den guidede turen har utgangspunkt i Kiev, et par timers kjøring fra Pripyat og Tsjernobyl. På veien dit får vi se en veldig informativ film som omhandler selve ulykken, det påfølgende redningsarbeidet og konsekvensene av ulykken. Rundt atomkraftverket er det sperret av en grense på 30 kilometer i omkrets. Skal du innenfor denne, trenger du spesialtillatelse for å komme inn. Enten som arbeider, eller turist. Inni sonen som det kalles, er det naturen og dyrelivet som råder. Her lever det ulver, bjørn, villhester, rev, hunder, og et svært rikt fugleliv. Men det bor også mennesker her, i landsbyene innenfor 30-km sonen. Disse menneskene hadde sine liv her før ulykken, og selv om de ble tvangsevakuert i 1986, så var det ganske mange som flyttet tilbake igjen i årene etterpå. På et tidspunkt så var de ganske mange, men i dag er det 196 mennesker igjen her. Når disse er borte, så vil det aldri bo noen her igjen. 

 I det skal vi krysse grensen i 30-km sonen, blir vi stoppet av militæret. Det blir forøvrig alle som skal ut og inn av området. Her må vi ut av bussen, og vise pass og papirer, samt at vaktene må forsikre seg at vi er passende antrukket. Innenfor sonen er det nemlig ikke lov å vise hud, altså ikke lov med shorts eller lignende, på grunn av strålingsfaren. Men for å si det sånn, det er ikke noe problem å overholde denne regelen i iskalde februar. Slike kontroller skal vi gjennom flere ganger i løpet av turen, områdene er nemlig strengt bevoktet av militæret som sørger for at uvedkommende ikke tar seg inn i de utsatte områdene.

Første stopp er en liten landsby, hvor vi får spasere rundt blant forlatte hus, samt vi får gå inn i en forlatt barnehage. Her ligger leker, dukker og barnebøker strødd over alt. Visse steder på bakken utenfor barnehagen er fortsatt svært radioaktiv, og det piper uavbrutt i geigertelleren vår. Bilder sier kanskje mer enn ord her.

 

 

Turen går videre inn til den gigantiske hemmelige sovjetiske radaren Duga, som ligger langt inne i de ukrainske skoger. Radaren ble kalt "den russiske hakkespetten" på grunn av den repetitive hakkende lyden den lagde. Det er et helt enormt, og imponerende, byggverk. Den omkringliggende skogen er også "kunstig", den ble nemlig plantet av myndighetene for å skjule radaren.

 

 

Her, lang inne i skogen, fikk vi også en ny liten venn. Hunden Tarzan (1 år), møtte oss da bussen stoppet, og fulgte med oss på hele turen i skogen. Moren til Tarzan ble drept av ulv, og den lille valpen ble tatt vare på av guidene som stadig trakterer området. Hundene som lever her i dag, er etterkommere av kjæledyrene som ble forlatt av innbyggerne da de ble evakuert. De fleste kjæledyrene (hunder og katter) ble skutt av militært personell da byen ble forlatt, men noen kom seg tydeligvis unna, og i dag lever det omtrent 300 løshunder i området. For flere bilder så kan man søke på #dogsofchernobyl på instagram. 

Turen fra radaren gikk videre inn i 10-km sonen, og en ny stopp på check-point hvor vi ble klarert for innreise. Vi kjørte rundt selve atomkraftverket som består av mange bygninger og flere reaktorer. Vi stoppet foran reaktor 4, som i dag er bygget inn i en sarkofag av betong og stål. Overraskende nok arbeider det et stort antall mennesker i denne reaktoren enda, arbeidet består av vedlikehold, og kontroll av konstruksjonen. Arbeiderne kan ikke være inne i sonen over lengre tid, og de jobber ikke lengre enn 5-timers skift, for å redusere strålingsdosen.

Lunsjen vi spiste, er jo et kapittel for seg selv. Vi var så heldige at vi fikk spise lunsj i kantinen til arbeiderne i Tsjernobyl. Assosiasjonene gikk raskt tilbake til gamle Sovjet, både med tanke på interiør, og hele kantinepreget. Alle fikk servert lik mat fra en av de mange damene bak disken. Det ble både grønnsakssuppe, rødbetsalat, brød og en slags lapskaus. En opplevelse.

Etter lunsj gikk turen videre til kanskje høydepunktet. Selve byen Pripyat. Byen som tidligere nevnt huset 50000 mennesker, og som ble forlatt i hu og hast uten at noen fikk ta med eiendelene sine. Det var en veldig spesiell opplevelse å spasere rundt i denne store byen, som nå er totalt gjengrodd. Trærne vokser seg gjennom kjempestore bygninger. De store blokkene raser snart sammen etter mange år med påkjenninger fra vært og vind, og tidens tann. Vi gikk forbi rådhuset, luksushotellet, og det store kulturpalasset - alle bygninger kikker på deg med tomme, mørke vinduer. De eneste lydene man hører er fuglekvitter. Alt er tomt og øde.  Man kan ikke fatte og forstå at man spaserer rundt i en storby, og man innser at konsekvensene av Tsjernobyl katastrofen er enorme, og det hele er et trist skue.

Til sist ankommer vi den berømte fornøyelsesparken som ligger midt i byen. Fornøyelsesparken som skulle åpne 1.mai 1986 - 6 dager etter ulykken.  I dag ruver pariserhjulet som et minnesmerke over byen som en gang var.

 

 

 

Praktisk informasjon

Vi bestilte vår tur med Chernobyl Tour, et anerkjent firma som spesialiseres seg på turer som denne. Les mer om dem her: Chernobyl Tour

Prisen varierer noe, med tanke på sesong, men det ligger mellom 100 og 150 dollar per person.

Turer til Tsjernobyl må bestilles i god tid før avreise, og du må ha med deg pass på hele turen, hvis ikke slipper du ikke inn i sonen. Det er en kleskode som må følges; du må ha langermet genser, bukse, og det er forbudt med åpne sko. Du må være tilstrekkelig tildekket, hvis ikke er det ikke sikkert du slipper inn.

Man skal utvise forsiktighet i området, ikke ta på ting, heller ikke spise eller drikke ute i området. Det er også en risiko knyttet til å gå inn i bygninger, da de er preget av stort forfall, og man kan skade seg.

Jeg anbefaler sterkt å bestille en geigerteller - det var veldig spennende å følge med på målingene på alle stedene vi var.

 

Du vil også få all informasjonen angående sikkerheten i Tsjernobyl fra det selskapet du bestiller turen gjennom. Jeg mottok en epost i god tid før avreise, hvor alt stod beskrevet. Hvordan vi måtte være kledd, sikkerhet, og forhåndsregler. Vi følte oss trygge og godt ivaretatt av guiden vår.

Før du forlater området så må du atter en gang gjennom en maskin som måler strålingsdosen. Det gikk fint for oss, vi kom oss ut begge to. 

1 thought on “På tur til Tsjernobyl

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *